hits

Denne kampen, den vant jeg!

02.10.2016 - 11:48 13 kommentarer

SAMSUNG CSC

La meg starte med å si at dette innlegget har sittet langt inne å dele og det kjennes både tøft, flaut, vanskelig, men også deilig og befriende skrive disse ordene.
Jeg har mange ganger hatt lyst å åpne opp og snakke om dette i bloggen, slik at flere kan forstå, slik at kanskje noen som føler det likens vil føle seg mindre alene, vise hvordan det går an å leve livet, samtidig som du hindres i å leve det slik du egentlig vil- men jeg har ikke vært klar, jeg har ikke vært ferdig, jeg hadde ikke skjønt det enda, men nå- nå har jeg skjønt det, jeg har knekt koden og vunnet kampen, kampen mot angsten! 

For de av dere som kjenner meg personlig og de av dere som har fulgt bloggen lenge, har nok fått med dere de tøffe helsemessige årene jeg hadde i 2013 og 14, delvis også inn i 2015- men det året var starten på oppturen og nå i 2016 har jeg endelig nådd toppen- den første toppen iallefall!

Da jeg ble sjuk i kroppen, skjedde det også sakte men sikkert et par ting i tankene og hodet, og etter å ha vært igjennom diverse lange utredninger, forskjellige allergi dietter, mage operasjon, rehabilitering, sykemeldinger og nav- oppå det at jeg bodde på andre siden av landet fra familie og venner, gikk jeg mer og mer inn i meg selv og ble mer og mer bekymret, redd og engstelig. Engstelig for de hjemme, engstelig for samboeren når han dro på natteskift på jobb, enstelig for å ta toget, engstelig for å gå på butikken og enstelig for å bli sjuk igjen og for å aldri bli helt bra, engstelig for om jeg kunne returnere i jobben min og engstelig for hva folk syns om meg...
Jeg visnet bort, gikk masse ned i vekt, og oppførte meg annerledes. Folk trodde gjerne jeg var overlegen, lat, uinteressert- men sannheten var at inni meg var det full panikk, for alt og ingenting og jeg gjorde alt jeg kunne for at det ikke skulle syntes på utsiden, for at jeg skulle se normal ut for alle rundt meg, og det stjal all min energi. 

SAMSUNG CSC
Tidlig på våren i 2015 flyttet jeg hjem til Bergen og da jeg kom hit fikk jeg det raskt mye bedre, men forsatt sleit jeg med en ubeskrivelig angst som jeg ikke skjønte noe utav. Jeg turte ikke kjøre gjennom tuneller, offentlig transport var no go, og det å dra alene noested var nærmest umulig for meg. Jeg måtte manne meg opp en halv dag bare for å gå på butikken og handle..  
Det handlet også mye om å ha angst for å bli dårlig igjen, kvalm og det å måtte kaste opp,- mens jeg kjørte bil, satt på bussen eller var noe sted, fordi dette var ekkelt og flaut og jeg skammet meg. Dette kom av at da jeg var syk var det å være ekstremt kvalm en del av min hverdag og en stor medvirkende faktor til at jeg gikk så mye ned i vekt.. Så nå som jeg var blitt fysisk friskere, var jeg redd for tilbakefall, redd for å spise mat andre tilberedte i tilfelle det kunne være noe jeg ikke tålte i det, og jeg ble en kjip kontrollfreak på kjøkkenet...
Da jeg panisk begynte å gråte en gang fordi min svoger hadde ville hjelpe til med å kutte opp noe grønnsaker og jeg ikke hadde fått vasket ned hele kjøkkenet og sjekket for potensielle allergener først, skjønte jeg at dette ikke gikk lengre, noe måtte gjøres og det var jeg som måtte gjøre det, for det var i mitt hode, en bryter ikke var helt på plass! 

SAMSUNG CSC
Etter en del research fant jeg en god psykolog som tok meg varmt imot og hjalp meg med å skjønne hva som foregikk i hodet mitt, hvor angsten kom fra og hvordan jeg skulle takle den. Konklusjonen hennes var panikkangst og agorafobi, og bare det å få et ord på de forvirrende tankene og følelsene var en stor lettelse. Det å høre at "Dette er helt normalt, det er ikke noe galt i at du har det slik!" og "Dette kommer til å gå bra" fra en fagperson gjorde at jeg klarte å slappe mer av. 

De fleste som også noengang har slitt med angst, vet de at eneste måten å bli kvitt denne typen angst på- er å utfordre den!
Så kuren mot angsten var eksponeringsterapi- skummelt som faen, men jeg begynte i det små og har etterhvert tatt større og større steg, jeg har vært utrolig heldig som har hatt så mange gode folk rundt meg, som har støttet meg og som har hjulpet meg.
Men for litt siden kom jeg til konklusjonen om at jeg faktisk ikke hadde klart meg selv, jeg hadde lent meg på andre mennesker hele tiden, og hele tiden hatt noen som kunne "redde" meg hvis situasjoner skulle være ukomfortabel.
Derfor fant jeg ut at jeg måtte rett og slett stå på HELT egne ben. Jeg måtte utfordre meg selv på helt nye nivåer, og den utfordringen måtte være så grand, så stor og så mindblowing at hvis jeg gjennomførte det, ville jeg nå en slags topp av mestringsfølelse og kanskje dermed ville jeg overvinne angsten. 

Så det var nettopp det jeg gjorde! 
Første store utfordringen jeg ga meg selv etter at jeg var ferdig med småting som kjøring av buss, gjennom tuneller og det å gå på butikken, dra på treningsturer alene- enten på fjellet eller på treningsstudio, var å gå på Bergen Fest alene. Dette gikk strålende og ja, selv om angsten kom krypende og jeg måtte ta et par pusteøvelser på de deilige utedassene, så gikk det jo bra og jeg klarte å sitte igjen etterpå med en lykkerus og mestringsfølelse og mersmak! Deretter sto det en stor jobb foran meg, en jobb på reise, med ukjente mennesker, lange dager og stort ansvar hvilende på mine skuldre. 
Med litt utfordringer og småangst gikk jobbuken strålende og jeg fikk en opplevelse for livet- så da bestemte jeg meg for å gi meg selv den ultimate utfordringen- samt opplevelsen jeg kunne komme på! Nemlig en solo ferie- til New York! 
Da jeg bestilte turenk, kjente jeg først på en ellevill glede, så kom angsten, sommerfugler i magen og litt mer angst oppå en annen.
Jeg skulle reise alene, jeg skulle bo med ukjente mennesker og jeg skulle oppleve en storby jeg aldri hadde vært i før, helt alene!

Jeg var jo kjempeheldig og kom godt overens med roomien min og hadde han som personlig tourguide flere av dagene, samt at jeg traff noen norske venner den ene dagen, men jeg fikk også vandret alene, gått meg vill, tatt subwayen og lært meg masse om hvor ting var og hvordan jeg skulle takle meg selv oppi det hele. Mange har også spurt meg hvilke typisk turist ting jeg opplevde og når jeg ikke gjorde så mange av de iløpet av den uken, lurte de på hva i all verden jeg har brukt tiden min på der borte- men jeg brukte mesteparten av tiden på å bare gå rundt, se oppleve, ta inn inntrykk og kjenne på at JEG KLARER MEG! 
Det var en helt uvirkelig reise, og det er rart, fordi det høres så klisje ut når andre sier "jeg trenger å finne meg selv!" Men vet dere, det var nettopp det jeg også trengte, jeg trengte å gå meg vill og jeg trengte å finne meg selv igjen- og nå har jeg funnet meg, ikke den gamle meg, men den nye meg. Den meg som har opplevd 28 år med forskjellige ting, på godt og vondt. Og jeg skal ikke si at jeg er helt kvitt angsten, for da jeg tok bussen til jobb hin dagen snek den seg innpå litt igjen, men jeg har lært meg hvordan jeg skal håndtere den, jeg har lært at det ikke er noe farlig, at jeg må puste og fokusere utover på omgivelser og ikke inn i mitt egen tankespinn. 

Angst er forskjellig for alle, og jeg unner virkelig ingen å ha det, men når man først har trukket det strået, fått denne forferdelige følelsen innover deg, så er alt jeg kan si at når du endelig knekker din kode- da sitter du igjen som et sterkere menneske! 
For det kommer til å gå bra, du kommer til å overvinne det og du kommer til å få det fint igjen ♥

SAMSUNG CSC

Nå har jeg komt meg over en stor kneik, og er klar for å utfordre meg selv videre, oppleve nye ting og vokse på opplevelser og erfaringer.
Livet har mye å tilby, på godt og vondt- men det handler om å lære seg å leve livet på best mulig måte og nå skal ikke lenger noe som kun foregår inni hode mitt få lov å styre mitt liv lengre- nå har jeg tatt tilbake kontrollen og det føles så innmari digg!

 

13 kommentarer

Heidi

02.10.2016 kl.16:27

Fantastisk innlegg!! Har selv hatt det slik de siste uukene,og nå klarer jeg faktisk å se at det kommer til å gå bra. Du er rå

Charlie

02.10.2016 kl.20:25

Heidi: Tusen takk for det! <3
Unner deg ikke å ha det slik, men godt å høre at du ser at det kommer til å gå bra- for det gjør det! :)

Mamma

02.10.2016 kl.19:17

E kjempestolt av dæ, du har gjort en kjempejobb!! Elsker dæ, jenta mi!! <3

Charlie

02.10.2016 kl.20:24

Mamma: <3 <3 <3 lige så mamma :-* :-*

Tante Nøve

03.10.2016 kl.00:37

Du er bare fantastisk Carlotte,tusen klemmer fra oss. Den "minste" jenta i familien, er den største og tøffeste. Stå på. Kjempeglad i deg.

Maria Øyhaugen

03.10.2016 kl.00:46

Fantastisk skrevet og godt jobbet! 💕

Veronika

03.10.2016 kl.17:11

Du er så utrolig modig; både for å ha utfordret deg selv, og for at du velger å dele din historie! Stå på, Charlie! Du er tøffere enn toget!

Cecilie

04.10.2016 kl.13:32

😍😘

Alexandra Flaa

07.10.2016 kl.10:14

Heier på deg <3

Charlie

20.10.2016 kl.09:12

Alexandra Flaa: <3 <3

14.10.2016 kl.21:52

stå på!!! du er god! :D <3

Charlie

20.10.2016 kl.09:11

Anonym: <3 <3

31.10.2016 kl.18:06

Huff, jeg føler jeg kan relatere meg til dette. Har selv slitt med kvalme og dårlig mage i flere år, og det er ikke rart at det fører til at man får angst. Man er stresset for å bli dårlig hele tiden om man er utenfor husets fire vegger, i tillegg til frykten for å ikke bli frisk. Det verste jeg vet er når folk sier at de som sliter med magen har psykiske problemer. Det er motsatt. De psykiske problemene kommer av mageproblemene. Bra å høre at du har blitt friskere fysisk, og håper at alt ordner seg med psyken også etterhvert!

Skriv en ny kommentar