hits

Jeg er èn av de 143 000

30.03.2017 - 14:16 31 kommentarer

SAMSUNG CSC

I dag kom jeg over en artikkel på VG som fikk det til å koke litt i blodet, og kjenner at jeg trenger å heve stemmen litt. 
For min egen del og for de andre 142 999 det er snakk om.

De 143 000 det i dag er snakk om er mottakere av arbeidsavklaringspenger. 

This is my story

Jeg har som jeg har snakket litt om før fibromyalgi, den diagnosen fikk jeg for over 10 år siden og mye har skjedd på disse 10 årene. 
På den tiden studerte jeg for å bli frisør, men pga fibromyalgien klarte jeg ikke den tøffe belastningen som det yrket er og ble sykemeldt. 
Ett helt år gikk jeg hjemme, fortvilet over at min store drøm om å bli frisør ble knust i fillebiter. Siden jeg var såpass ung, hadde jeg egentlig krav på omskolering og da sykemeldingsperioden var på vei til å ta slutt og jeg hadde funnet studieretningen jeg ønsket, satt jeg klar på møte hos NAV for å finne ut av veien videre. Den gang het AAP attføring, og det var meningen at jeg skulle over på dette frem til eventuell studiestart. Saksbehandler sa den gang til meg at jeg burde finne meg noe å gjøre i mellomtiden, en deltidsjobb som kunne fylle dagene mens vi ventet på svar på omskolerings søknaden. Pågående og målrettet som jeg er, fant jeg meg en deltidsjobb innen den yrkesretningen jeg ville studere nå som frisør var ute av bildet. Hudpleie og sminke- det var neste mål, skolen jeg ville gå på var plukket ut og jobben jeg kunne ha før studiene og mens jeg studerte var klar. 

Nytt møte hos NAV hvor jeg engasjert forteller hva jeg har klart å utrette og saksbehandler sitter med store øyne og et smil om munnen, klapp på skulderen og "SÅ BRA!!" etterfulgt av "Du klarer deg jammen utmerket på egenhånd, så flott og så flink du er! Da ønsker jeg deg lykke til videre"
Case closed.

Søknad på omskolering avslått- hvorfor? Fordi jeg har pågangsmot og driv til å få ting til selv.
Men jeg sto jo forsatt tomhendt i forhold til utdannelse. Fullført VG1 og thats it. Avsluttet læretid etter knapt 1 år pga sykdom. Og jobben jeg hadde skaffet meg, var på 1 vakt i uken- ikke fulltid. Forvirret, rådvill og intetanende godtok jeg det avlsaget jeg fikk, for jeg regnet med at det ikke var noe mer jeg kunne gjøre med saken.

Heldigvis, jobbet jeg ræven av meg, fikk tilbud om full stilling etter bare 4 måneder og plutselig var jeg daglig leder en måned etter at jeg fylte 20 år.
Som daglig leder fikk jeg mulighet til å regulere arbeidet litt selv, slik at jeg fikk kroppen til å henge med. Arbeidet innebar ikke like mye fysisk styrke som frisørbransjen så jeg klarte meg utrolig bra med tanke på fibromyalgien. I tillegg gjorde jeg på egenhånd de tiltakene som skulle til for at kroppen skulle holdes i sjakk og både trente aktivt og gikk til muskelterapaut og kiropraktor jevnlig- på egen regning.

3 år i fullt arbeid og jeg kjente behovet for en utdannelse komme krypende. Drømmeskolen sto forsatt og ventet på meg og høsten 2011 satt jeg på skolebenken, på andre siden av landet, klar for å utdanne meg til makeupartist. Dette var et intenst år, det gøyeste, mest krevende og spennende året jeg har hatt hittil i mitt liv. Ved siden av skolen jobbet jeg i samme firma, deltid så mye jeg kunne, i tillegg til å ta på meg oppdrag for å lære mer om bransjen og skape et navn som makeupartist. Oppå det hele bodde jeg veldig langt unna og hadde 5 timer om dagen til pendling mellom hjem og skole/arbeid. Fibromyalgien holdt jeg fint i sjakk, forsatt ved trening og behandling. I can do this. Viljestyrke, stahet, store drømmer og ambisjoner. 

Noe skjedde i kroppen iløpet av det året og jeg skjønte ikke hva det var. Jeg hadde vondt, i magen, sterke smerter og jeg var hyppig hos legen for å prøve å finne ut av hva det var. Siden smertene kom i magen, var det første som ble forsket ut, matintoleranser og det er et så langt kapittel at jeg kan holde det til å si at jeg fra før av hadde glutenallergi og oppå det fikk melkeallergi. Ett problem mindre, men forsatt store smerter i magen..
Skolen var ferdig, jeg gikk ut av skolen som nr. 2 i kullet vårt, nest best på karakterene, jeg var stolt og glad og sliten. Glad for å endelig ha en utdannelse, betalt for den selv, jobbet og stått på! I DID IT! 

Etter skolen, forsatte jeg med jobbingen, både freelance og hos The Body Shop. Og med pendlingen, den var liksom ikke til å komme unna så jeg ble vant til det, Men det var likevel noe som murret i kroppen og etter å ha jobbet og stått på i ett år etter endt utdannelse sa det gradvis mer og mer stopp. Jeg ble først 20% sykemeldt og jobbet alt jeg kunne utover det. Deretter 30%, så 50%, 80% og tilsluttt 100%
To år i utredning og de hadde endelig oppdaget hva som var galt. Jeg hadde endometriose og skulle få operasjon for å fjerne dette. Problemet var at jeg hadde brukt opp året med sykemelding på å jobbe så mye jeg maktet samtidig, så da det var tid for operasjon, måtte derfor rett over på arbeidsavklaringspenger, AAP, som det kalles. Siden jeg skulle opereres og det var forventet så og så lang tid i restutisjon fikk jeg AAP søknaden innvilget kjapt og uten noen humper i veien. Fordi jeg hadde en fysisk sykdom, som ingen kunne argumentere på. 

Etter endt operasjon var jeg fullstendig nedbrutt. jeg veide 46 kilo, jeg var utslitt, endelig hadde legene funnet hva som var galt og nå som operasjonen var over, kunne jeg ENDELIG fokusere på å bli helt frisk og på å komme meg tilbake til jobb, fulltid. Jeg hadde jo trossalt utdannet meg fordi jeg ønsket å jobbe, ikke fordi jeg ønsket å gå hjemme! 

Sårene på magen grodde, smertene var borte og neste steg på veien var å klare å legge på meg igjen, trene meg opp og komme meg tilbake på jobb.
Men av en eller annen grunn klarte jeg ikke å komme meg ut av døren. En uro og ekstremt dårlig følelse vokste inni meg. Den hadde fått vokse og gro lenge. Lengre enn jeg var klar over og jeg skjønte det ikke før det var for sent.. For oppi all pendling, jobbing, skole og sykdom hadde jeg truffet på den berømte veggen. "BOOM" rett i veggen. Og veien videre skulle vise seg å være tøffere enn den jeg hadde gått gjennom til nå, 
Fordi brått var det ikke bare en fysisk sykdom jeg kunne skilte med, jeg hadde klart å tilføye en psykisk tilstand oppå det hele. 

Som et tiltak i restitusjonen fra operasjonen fikk jeg komme til hos et rehabeliteringssenter hvor jeg skulle trene og ha samtaler og jobbe med å bli frisk. 
Dette var et flott tiltak jeg fikk gjennom NAV, fordi jeg gikk på AAP og fordi jeg hadde vært igjennom fysisk sykdom. På Frisk klinikken trente jeg hver dag, og etter 4 uker ble det også iverksatt praksis på en arbeidsplass slik at jeg skulle prøve å komme meg i arbeid. Det var her den psykiske knekken kom til syne for fullt og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg gråt for å klare å komme meg ut av dørene for å stå i 1,5 timer på den jobben. Det var helt krise. Det var alt for tidlig! 
Men det var ingen som skjønte hvorfor, jeg skjønte det ikke og det eneste klinikken så på, var vekten min. At jeg var undervektig og lurte på om jeg hadde en spiseforstyrrelse.

Jeg dro til legen min gråt og forklarte hvordan jeg følte det og han sendte en henvisning, DPS. For å få en psykisk vurdering.
Tanken på at det skulle være noe i veien med psyken min oppå det hele knuste meg fullstending, jeg klarte ikke å godta det. Jeg som skulle være så sterk, klare meg selv, alt jeg hadde oppnådd til nå- hvordan kunne jeg slite psykisk?!
På dette tidspunkt var det gått ett år siden operasjonen, ett år i restitusjon og jeg var forsatt ikke bedre, jeg følte meg jo egentlig verre!
Så jeg flyttet hjem. Jeg dro fra østlandet, kom tilbake til Bergen, familien min, vennene mine. De var like forvirret som jeg var. Hva hadde skjedd med Charlotte?!

Brev i posten, avslag på søknad om å komme til på DPS. De mente det ikke lå noe alvorlig psykisk til grunn så, da får pasienten klare seg selv. Igjen.
Da tok pappa affære og hadde fått anbefalt en psykolog, i privat sektor. Jeg fikk time bare to uker etter. Der fikk jeg beskjed om at jeg hadde utviklet panikkangst og agorafobi, som følge av årene med stress, sykdom, uvitenhet over sykdom og møtet med veggen. Hun fortalte meg at jeg hadde krav på å få hjelp i offentlig sektor nå som jeg hadde fått en diagnose, men jeg orket ikke tanken på å skulle gå tilbake på venteliste og vente på hjelp. Nå hadde jeg vært nede alt for lenge. 4 år var gått siden alt startet, og nå ville jeg bare få orden igjen.

På NAV mente saksbehandler at jeg måtte på et tiltak, komme meg sakte men sikkert tilbake i jobb. Jeg var enig i målet, nemlig komme meg tilbake på jobb og visste jo at jeg ville tilbake til min gamle jobb. Der jeg visste hva jeg kunne, det jeg hadde utdannet meg til for å jobbe med. DIT skulle jeg.
Pga fibromyalgi diagnosen og min nå nye psykiske diagnose, ble jeg satt på et tiltak. På dette tiltaket skulle jeg lære å sosialisere med andre mennesker, jeg skulle ta personlighetstester for å finne ut hvor jeg ville og kunne jobbe, lære hvordan man skrev CV og søknad og jeg skulle også få spille brettspill, gå på tur og ha det morsomt med de andre på tiltaket.

Dette var et flott tiltak, for de som trengte denne type tiltak!
Problemet var at her skodde NAV ALLE under ÈN kam. Det fins et hav av forskjellige psykiske lidelser, og min gikk utpå angst og da jeg kom på dette tiltaket hadde jeg fått hjelp av psykologen, god hjelp og var på god vei til å bli klar til å teste ut arbeid igjen.
Dette tiltaket var for langt mer syke mennesker enn jeg var, og det ble helt feil for meg å være der. Jeg følte at jeg satt på skolenken igjen, hvor jeg var 10 år eldre enn alle andre i klassen, for å gi det et eksempel. Dette ble helt feil. Men NAV hadde arrangert dette, dette var eneste tiltak som var tillagt for det halvåret og hvis jeg ikke deltok her, ville jeg miste stønaden min.

Jeg ville jo jobbe- psykologen min var enig i at jeg var klar for å jobbe og at nå var målet å finne ut HVOR mye jeg klarte å jobbe. Om jeg ville klare full jobb eller bare deltid. I dette tiltaket ville det ta 8 uker før det  var snakk om å tre inn i en praksis plass og jeg følte jeg tok opp plassen til noen som fortjente og trengte å være der. Men NAV hadde bestemt at sånn her måtte det bli for at jeg skulle ha stønad. 

Jeg var i dialog med The Body Shop og de sto med åpne armer klare for å ta meg imot og etter å ha registrert adressen min hjem til pappa ble jeg heldigvis flyttet til et annet NAV kontor, med ny saksbehandler hvor jeg ringte inn og sa at "jeg vil i praksis, jeg vil jobbe, jeg er klar for å jobbe og jeg har en jobb som er klar for meg" Etter et par samtaler frem og tilbake fikk min nye saksbehandler meg ut av tiltaket og på plass i praksis, på min gamle jobb. Nå var målet å finne ut hvor mye jeg var i stand til å jobbe. 
Etter ca 6 mnd i praksis, fant vi en arbeidsmengde som passet meg, jeg ble ansatt igjen og begynte endelig å LEVE og JOBBE ordentlig. 

Nå, ett år etter det igjen, er jeg så godt som tilbake i fullt arbeid, jeg har akkurat skrevet under på endt AAP, Jeg er FRISKEMELDT. 
Så godt som det lar seg gjøre da, jeg har forsatt fibromyalgi og vil ha det resten av livet, men med trening og behandling og enkle tilrettelegginger på arbeidsplassen klarer jeg meg helt fint. Jeg har forsatt angst, men jeg har lært å takle den, takket være psykologen jeg gikk til. 

Jeg er idag èn av de 143 000 i statistikkene til NAV, men om 2 uker er jeg ikke det lengre, da er min periode over. 
Men har NAV gjort noe for at jeg nå er der jeg er?! 
NOPE, det er det alle i mitt støtteapparat, arbeidsgiver, meg selv og psykologen som har gjort. NAV har gått med på de forslagene jeg selv har kommet med. Jeg fant ut av det på egenhånd, fordi jeg er heldig, jeg visste hva jeg ville og hadde et mål jeg ville nå. Det er det ikke alle som har.

Poenget mitt er, hadde ikke jeg vært fysisk syk oppe den psykiske tilstanden, hadde jeg ALDRI fått hjelp så fort. Du må tydligvis være synlig syk for at du skal få hjelp. Og nå som de strammer inn enda mer på hvem som skal få hjelp, blir det enda vanskelig for de som allerede er langt nede psykisk.
Tiltakene NAV har å komme med er IKKE gode nok. Det er ikke stort nok. Det er for få båser, som man må passe inn i og hvis man ikke passer inn, så detter man ut. Dette er en av mange grunnet til at mange unge syke går for lenge på AAP. I tillegg må det stilles høyere krav til hvem det er som ansettes i NAV. Kompetanse er nøkkelen, og når de fleste saksbehandlere sitter der med fordommer mot hvem som egentlig er syke nok, og skal ta en vurdering basert på synsing, helt uten kompetanse, så er det bound to go wrong. 

Du skal være så jævlig sterk for å være syk i dette landet, særlig om du er psykisk syk. At de nå strammer inn på tiltakene, ja, jeg kan se hva de vil frem til- de vil ha ut "snylterne" men i prosessen, så rammer dette også de som faktisk er reelt syke. 

NAV må gjøre noe annerledes for å lykkes med å få flere ut av stønad og inn i arbeid. De må ut av boksen, jeg har ikke fasiten, men det jeg vet er at de gjør nå ikke funker godt nok!


Det hjelper ikke å bare bli strengere på kravene, når de ikke klarer å hjelpe de som allerede er i systemet i dag... 

 

31 kommentarer

Kristina

30.03.2017 kl.14:57

Wow for en historie! Jeg er også "medlem" i denne statistikken og jeg er helt enig med deg. Nav er veldig flinke til å være strenge mot brukerne, men det er ikke mye krav de har til seg selv.

Charlie

01.04.2017 kl.11:52

Kristina: Mhm, det er som jeg svarte i en annen kommentar her, de burde ha blitt sendt på kompetanse kurs, eller hatt det som en del i utdannelsen at man lærer om de forskjellige psykiske tilstandene slik at man lettere kan sette seg inn i og forstå "brukeren" som de kaller oss..

Alexandra Flaa

30.03.2017 kl.15:27

Du er så ufattelig sterk! Det er bra du tar tak og bruker stemmen din for hva den er verdt! :D Jeg har troa på deg, om ikke NAV. Du fortjener all ros og respekt du kan få <3

Heia heia!

Klem

Charlie

01.04.2017 kl.11:51

Alexandra Flaa: <3 <3 <3 <3 takk for det snuppah!! klem i fleng!

Josefine Fevang

30.03.2017 kl.15:48

Kjenner meg så igjen i din historie. Jeg er en av dem 143 000 dessverre. Er nå under "arbeids opplæring". Noe som er helt teit. Men vis du klarer ting selv så trenger man liksom ikke hjelp. Men hva med dem som trenger hjelp skal liksom ikke få. Jeg kjente selv at jeg koker.

Jeg er på vei ut av dette etter mange år med sykdom som sykelig overvekt, depresjoner, angst og gallestein. Jeg har møt så mye motgang hos nav. Helt til jeg fikk den veilederen jeg har nå. Jeg merker hun har veldig lyst til å hjelpe. Men noen ganger må man velge med omhu hva man forteller dem dessverre.

Kunne skrivet side opp og side ned om dette for det er ekstremt frustrerende når man er langt nede. Og man møter døra hos en etat som liksom skal hjelpe. Da ender man jo opp enda lenger enda.

Charlie

01.04.2017 kl.11:50

Josefine Fevang: Det er så synd at det er så store kontraster mellom saksbehandlere, det burde vært et felles minstekrav, som er desidert høyere enn det er i dag. De burde hatt innføring i psykisk helse og de forskjellige tilstandene som fins, slik at de lettere kan sette seg inn i situasjonen til personen som sitter foran dem.

Da jeg kom til en av mine nye saksbehandlere åpnet han med å bare si "Ja.. så hva feiler det deg da egentlig? Hvorfor er du her?"

Håper du får det bedre med din nye saksbehandler. Go klem fra meg!

Jeanette

30.03.2017 kl.16:28

Fant dette innlegget på FB-veggen til en venn. Utrolig bra skrevet, og det er akkurat som å høre historiene til de jeg kjenner som dessverre er "avhengige" av NAV. Håper dette innlegget blir delt så mye som mulig, og at flere i samme situasjon snakker om dette. Forhåpentligvis vil det føre til endring. Jeg kjenner deg ikke, men fikk et bra inntrykk av deg. Masse lykke til med alt og stå på! :-)

Charlie

01.04.2017 kl.11:47

Jeanette: Tusen takk for kommentaren din! Setter stor pris på at du tok deg tid til å lese og kommentere :)
Håper også det kan komme til nytte for noen der ute, at flere deler sin historie og at det kanskje kan bidra til en endring :)

Ha en flott helg! =D

Ida Emilie Sommervold

30.03.2017 kl.17:52

Wow! Du har en vanvittig god evne til og sette ord på ting. Du er snart ute av 'statistikken' og kunne lett valgt og ikke ta opp denne kampen.. I stedet gir du en stemme ikke bare for deg selv, men for så mange andre i samme situasjon. Jeg var for bare et halvt år siden også i samme del av statistilken, og desverre en av de som endte opp som ufør, uten problemer.. Det var nok ikke noe som helst nav kunne gjort for meg, men jeg er likevel en sterkt mislikt del av statistikken.. Stå på! ALL ÆRE til deg for alt du har klart! Stå på! For en jobb du har gjort, og gjør! Vi kan alle lære noe av deg! Du er en stor inspirasjon!

Charlie

01.04.2017 kl.11:45

Ida Emilie Sommervold: Tuuusen takk for så fine ord <3 Jeg blir jo helt rørt og målløs her!!
Det som er så fælt er jo at man blir dømt så opp og ned i mente. Det virker som at for at man skal bli godtatt som ufør så må man sitte i rullestol eller noe slik at de kan se hvor "skadet" man er.. det er synd..

Ønsker deg en helt fantastisk helg! Klem <3

Ingvild

30.03.2017 kl.19:28

Hei! Utrolig at jeg fikk lese dette her nå. Jeg er så psykisk syk at jeg har måttet slutte i den lille jobben jeg hadde nå. Var på første møtet mitt med nav den 21.februar men har fortsatt ikke skjedd noe med saken min.. Og dem gjør jo heller ingen ting for å få fortgang i saken. Jeg har prøvd å ringe og mase, psykologen min har ringt og sendt melding. Men skjer enda ingen ting. Jeg er forhåpentlig vis på vei inn i denne statistikken, om nav mener jeg er syk nok. Må bare si takk for dette innlegget, og jeg er veldig glad for at jeg kom over bloggen din!

Charlie

01.04.2017 kl.11:41

Ingvild: Hei, det er så trist å lese at du ikke får den hjelpen du trenger og har rett på!
Håper det blir en endring for din skyld, slik at du kan få det du trenger.
Jeg heier på deg <3 Kjempeklem!

30.03.2017 kl.21:05

Jeg er også en del av den statistikken. Med en usynlig diagnose tok det litt tid før nav fant ut hva som var best for helsa mi. I mitt tilfelle er jeg blitt ung ufør, men skulle virkelig ønske jg klarte å jobbe. Kanskje jeg klarer det på lang sikt...

Ønsker deg ellers en fin kveld videre :)

Hilsen ei som er glad for å endelig ha fått en avklaring.

Charlie

01.04.2017 kl.11:38

Anonym: Takk for kommentaren din <3 Godt å høre at du endelig fikk avklaring, selv om du burde fått skikkelig hjelp fra the get go!

Ønsker deg en nydelig helg!
Klem fra meg <3

Anniken

30.03.2017 kl.23:22

Så fint at du deler dine erfaringer! :) <3

Charlie

01.04.2017 kl.11:30

Anniken: =)

mamma

31.03.2017 kl.02:48

E så stolt av dæ og alt du har oppnådd, på tross av Nav! Du e dyktig, jenta mi! <3

Charlie

01.04.2017 kl.11:29

mamma: Takk mamma <3 <3

Jan Myhre

31.03.2017 kl.08:34

Hei Charlotte!

Flott at du skriver om dette. I BIE Innovasjon jobber vi jevnt og trutt med å få utvidet tilbudet NAV kan gi. En stemme som din hjelper! Vi jobber også med å hjelpe folk å klare seg selv - siden vi er klar over NAV sin utilstrekkelighet er det ofte det som er løsningen. Godt å høre at du er i jobb igjen.

Charlie

01.04.2017 kl.11:28

Jan Myhre: Hei Jan! Takk for kommentaren din :)
Kjempeflott at dere jobber med å få utvidet tilbudet til NAV! Det trengs, for tilbudene de har er alt for innsnevra! Takk for jobben dere gjør, den er viktig!

Julie - når 3 blir 5

31.03.2017 kl.15:33

Fantastisk bra skrevet! Og en veldig god innsikt til noen som ikke har vært nødt til å kjempe de kampene så mange kjemper hver dag. Godt du har et så bra støtteapparat og har klart å komme deg "ut" igjen til tross firkantet system.

Charlie

01.04.2017 kl.11:25

Julie: Takk for det! Ja jeg har vært heldig å ha gode folk rundt meg, og har heldigvis sluppet unna de værste kampene. For det å være syk er en kamp i seg selv, og når man i tillegg på kjempe mot systemet er det fort gjort å miste fatningen altså!

31.03.2017 kl.21:19

Er så enig med deg! Har gått på AAP i 4 eller 5 år nå, og jeg er 23.... Har ikke fått NOE hjelp fra NAV i det hele tatt. Altså, jeg får penger, men alle møtene jeg blir innkalt til blir avlyst. MAser og maser om nye møter, men som regel ender det opp med at de ringer meg en time(!!!) før møte og avlyser. Har nå flyttet til en ny kommune, og nettopp vært i mitt første møte her. Følte jeg ble tatt på alvor, og de søkte straks om avklaring. Alt jeg vil er å leve et ''vanlig'' liv, men det føles ut som NAV har nektet meg pga psykisk sykdom.

Charlie

01.04.2017 kl.11:17

Anonym: Uff, det er så fælt å høre om alle dere som blir sviktet av systemet. Men det er viktig og bra at dere skriver inn :)
Alt jeg kan si er at jeg i heier på deg, håper at ny kommune og nytt nav kontor kan hjelpe og at du får hjelpen du trenger. Go klem <3

Anne

01.04.2017 kl.07:49

For å være helt ærlig, synes jeg ikke NAV har gjort noe kritikkverdig her. De sa du hadde potensiale til å klare ting på egenhånd, og det klarte du jo, så hvorfor skulle de da betale for din utdannelse?

Charlie

01.04.2017 kl.10:55

Anne: Leste du hele innlegget eller?
Som jeg poengterer, jeg har vært heldig fordi jeg har hatt pågangsmot til å klare ting på egenhånd. Likefullt har jeg vært syk, jeg startet en utdannelse og brukte 2 år og mye penger på den. Når man som ung blir syk under visse rammer i systemet vårt, har man krav på omskolering, hvor du får hele eller deler av utdannelsen betalt, for å dekke tapet for det du selv har brukt på en utdannelse som ikke kunne fullføres. Nå har jo jeg betalt dobbelt opp for skolegang og sitter bare med èn kompetanse! Hadde jeg visst DA om mine rettigheter, hadde jeg klaget på det avslaget.
Bare fordi man har pågangsmot og får ting til til slutt, er ikke det et argument for å ikke få det man har rett på..

Marianne

02.04.2017 kl.19:41

Hei! Leste nettopp gjennom artikkelen din, og nikket gjenkjennende flere ganger. Du er tøff som tør å heve stemmen om dette, for jammen er det mange der ute til å påpeke at "vi" er "late og veike". Erfaringsmessig er dette mennesker som sjelden eller aldri har møtt motgang. Jeg var en i statistikken, og er for så vidt det ennå. Ei bilulykke skulle snu livet på hodet, men jeg som du var heldig med gode mennesker rundt meg. Måtte avbryte utdanningen og flytte hjem, og ble forespeilet en uføregrad på 100%. De rundt meg ga meg mot og krefter til å fortsette med livet. NAV derimot er en helt annen sak, på et punkt fikk jeg mer eller mindre beskjed om å sette meg rolig og holde kjeft.

Det gjorde jeg da altså ikke, og idag sitter jeg med egen familie, ferdig utdannelse og 50 % jobb. Dette har jeg jobbet hardt for, med støtte fra de rundt meg. Vil avslutte med at jeg fikk til slutt en dyktig nav-ansatt, som hjalp meg med å bli delvis uføretrygdet. Den største feilen virker for meg å ligge i selve nav-systemet. Stå på, og takk for at du setter ord på det så mange andre kjemper med (mot).

Charlie

05.04.2017 kl.10:55

Marianne: Hei!
Veldig glad for å høre at du også har gode folk rundt deg og at du til slutt fikk en dyktig saksbehandler- det har ofte ALT å si! Du har stått på selv og jobbet hardt og jeg er veldig glad på dine vegne for det du har fått til! GODT JOBBA! =D
Tusen takk for kommentaren din og for at du deler din historie <3

Sofie

03.04.2017 kl.01:51

Men må ikke alle betale for utdannelsen sin? Spesielt på sånne type skoler ?

Charlie

05.04.2017 kl.10:59

Sofie: Hei Sofie, jo man betaler ofte for utdannelsen sin, men for videregående utdannelse har får man jo dekket inn det meste. Frisørutdannelsen er en videregående utdanning som i utgangspunktet er gratis, men man betaler for bøker, utstyr osv selv. Når man blir syk under slik utdanning og hvis man er mellom 19 og 26 år ( det var hvertfall slik på den tiden, vet ikke hva det er nå) så har man rett på omskolering innenfor visse rammer- de rammene var jeg under og skulle kunne søkt ny videregående utdanning og fått dekket inn det samme jeg hadde brukt for å gå på frisørutdanning. Da hadde jeg tenkt å gå hudpleieskole- som også er en videregående retning. MEN fordi jeg fikk avslag, valgte jeg å gå privat skole og dermed betale for det selv =)

Cecilie

04.04.2017 kl.12:03

Sofie :

Greien er jo at når man har begynt på en utdanning og betalt masse penger for det( som man ikkje får igjen) men ikkje kan fortsette pga sykdom så har man rett på omskolering.

Men en annen sløkket ting som Charlotte glemte å nevne er at ved akkurat denne diagnosen må man være fyllt 26 (sånn var d hvertfal på den tiden) før man hadde rett på omskolering...

Skriv en ny kommentar